RASER ETTER SJOKKBILDENE FRA USA: – SOM å SKYTE SEG SELV I FOTEN

Klippene av stjernens bragd har gått verden rundt de siste dagene. Og de har også blitt heftig omtalt i media.

I 38 år har mange forsøkt, men ingen lyktes med å overgå østtyske Jürgen Schults prestasjon fra 1986.

Noen av de beste i verden har faktisk vært et godt stykke unna å komme i nærheten av den seiglivede rekorden.

Men så dukket en 21-åring fra Litauen opp og kastet diskosen utrolige 74, 35 meter. Schults rekord lød på 74,08 meter. Til sammenligning kastet svenske Dan Ståhl 71, 46 meter da han tok VM-gull i fjor og det er mesterskapsrekord.

Kritikk fra SVT-ekspert

Mange har hyllet gigantkastet til Mykolas Alekna, men kritikken har heller ikke latt vente på seg.

Den svenske eksperten Alhaji Jeng mener det er grunn til å være kritisk til rekorden satt under et stevne i USA.

Litaueren satte nemlig sin verdensrekord i et såkalt kastestevne og ikke under et tradisjonelt friidrettsstevne inne på en arena.

– Når man konkurrerer på slike åpne felt kan du mer eller mindre stille inn den perfekte vinden, sier han til SVT.

– Det blir to ulike sporter. Du har ikke de forutsetningene i et mesterskap. Der er det umulig å få slike forhold, sier han videre.

Svensken mener det er med å svekke diskossportens «standing» i friidrettsmiljøet, at rekorder kommer i denne type stevner.

– Om øvelsen diskos skal få sin fortjente respekt blant alle de andre øvelsene, så må de store arenaene diktere konkurranseforholdene. Det er der resultatene må komme. Om de blir satt i kastestevner blir det litt for internt, mener Jeng.

Trenerprofil: – Føles feil

Også den islandske treneren Vesteinn Hafsteinsson, som blant annet tidligere har jobbet med den svenske verdensmesteren Daniel Ståhl, har uttalt seg kritisk overfor svenske Aftonbladet til omstendighetene rundt den nye verdensrekorden.

LES OGSÅ: Beckham krevde tre milliarder - ender opp med «lommerusk»

– Med all respekt for Alekna, så har jeg alltid vært motstander av denne type konkurranser. Det blir som å skyte seg selv i foten.

– Jeg har sagt i 20 år at det er feil. Det blir til at du jager resultater i full fart, og så blir det mye kortere i mesterskap.

Svenske Ståhl deltar, ifølge den svenske avisen, ikke i denne type konkurranser.

– Derfor mener jeg hans prestasjon under VM i Budapest er større enn den nye verdensrekorden. Ikke bare for at det er Daniel, men på grunn av måten han gjorde det på. Han gjør det beste resultatet noensinne i et globalt mesterskap med sitt siste kast i VM.

Nå håper Hafsteinsson at det blir en slutt på denne type konkurranser, som ble avholdt i Oklahoma i USA.

Alekna tok for øvrig bronse under VM i fjor, med et kast på 68,85 meter.

– Jeg vil ikke høres negativ ut og det er ikke kritikk mot Alekna. Han er den største diskoskasteren jeg har sett og var fem meter bedre enn alle andre, men ingen kommer til å kaste 74 meter under OL i Paris i sommer, sier islendingen.

– Det føles feil når en entusiast arrangerer flere konkurranser i løpet av en uke, på et sted der forholdene er perfekt. Alle drar dit for å jage resultater som ikke er realistisk i et mesterskap. Da blir det kjedelig.

Han skulle ønske rekorden kom i en helt annen sammenheng.

– Jeg skulle ønske hele verden så på. Nå var alle 5–10 prosent bedre. Jeg etterlyser et regelverk for dette, sier treneren.

Norsk trener: – Absolutt godkjent

Roar Børmarken er trener for det norske diskoshåpet Lotta Flatum og har god kompetanse på området. Han sier det er veldig vanlig med denne type stevner i diskossporten og ser det i utgangspunktet ikke som problematisk at rekordene blir satt der.

– Det er absolutt en godkjent rekord, sier han til Nettavisen.

Han forteller at det i Halle i Tyskland hvert år for eksempel er et stort kastestevne der mange av de beste i Europa stiler opp.

– Det er en kastearena, ikke noe stadion eller tribuner. Det er et åpent felt, forklarer Børmarken.

– I diskos er det ikke noe forbehold når det gjelder vind, så de aller fleste rekordene blir satt under gode forhold.

På en kastearena vil vindforholdene i de fleste tilfeller være bedre enn inne på en friidrettsstadion.

Treneren mener imidlertid at siden mange av disse kastestevnene foregår i USA, kan det skape utfordringer for de som er nest best, som kanskje ikke får muligheten til å delta i disse stevnene og derfor må belage seg på rankingpoeng for å komme til OL.

– Alle har ikke muligheten til å delta i disse stevnene i USA, med mindre du bor eller studerer der, sier treneren.

LES OGSÅ: Ville hente Zlatan til Norge. Fikk uvanlig beskjed i Sverige

– Man kan si at det er litt urettferdig for de nest beste når det er snakk om ranking. Nå er det sånn at en del tar kravet til OL, som ellers ikke ville greid det. De kvalifiserer seg direkte, mens andre må reise rundt hele Europa på rankingstevner.

– Hadde vurdert USA

Hans elev Lotta Flatum er norgesmester på kvinnesiden i diskos de tre siste årene og under U23-EM i fjor tok hun bronse. Hun har en personlig rekord på 59,11 meter, mens kravet for å komme til OL i Paris denne sommeren er på 64,5 meter.

21-åringen fra Hadeland er for tiden skadet, men kunne dratt nytte av å delta i et slikt kastestevne for å sikre en OL-plass eller forbedre sin personlige rekord.

– Det er ikke aktuelt for Lotta nå, men om hun hadde ligget på grensen, så er det nesten så vi hadde vurdert å reise ned for å kaste under veldig gode forhold. Men mange av de som er på kanten til et OL-krav har ikke penger eller sponsorer til å kunne gjøre det.

– De aller beste har uansett mulighet til å delta i disse stevnene. Det er for de nest beste at det får konsekvenser.

– Litt feil å lage nye regler

Han tror likevel ikke på en regelendring for å sikre at de lengste kastene kommer i store internasjonale konkurranser, som OL og VM.

– I sprint, lengde og sånne øvelser, så er det fastsatt en maksmåling på vind. Men slik er det ikke i kast. Jeg er egentlig ikke så kritisk til å ha det sånn, for det er ikke så lett å regulere. Da måtte det vært en maksimumsgrense på vind, men det er vanskelig å regulere.

– Det er jo også slik at noen stadioner ligger mer gunstig til med tanke på forhold enn andre. Det er ikke likt. På Bislett er det sjelden supre forhold, så du reiser ikke til Bislett for å kaste langt eller sette personlig rekord, forklarer Børmarken.

Den norske rekorden i diskos på kvinnesiden er satt av Mette Bergmann i 1995 og er på 69,68 meter. På herresiden er det Knut Hjeltnes som innehar rekorden med et kast på 69,62 meter. Sistnevnte rekord ble satt under et stevne i USA helt tilbake i 1985.

– I Norge er det vanlig at de fleste kastestevner er inne på stadioner. Det er stadioner på Vestlandet som er mye mer gunstig med tanke på vind, for eksempel. Mette Bergmann har jo sin norgesrekord fra Florø.

Han ser på kastestevnene som et fint tilskudd til diskossporten.

LES OGSÅ: Kritikken hagler: Sammenlignes med Ole Gunnar Solskjær

– Det blir jo litt feil å lage regler som gjør at disse stevnene ikke kan gjennomføres. Jeg ser ikke negativt på det.

Han påpeker videre at de aller beste ikke er så langt unna de samme lengdene inne på en arena.

– Folk som Dan Ståhl og Alekna har kastet 70-71-72 meter inne på en arena også. Men det er ikke tvil at når det kommer til pers og rekorder, så kan du fort kaste rundt ti prosent lenger med optimale vindforhold i et kastestevne.

– Helt uten mistanker

Diskos-treneren har fått med seg rekorden til nevnte Alekna og er glad for at unggutten har brutt barrieren.

Østtyske Schults som hadde den gamle rekorden, ble i sin tid mistenkt for å være dopet, selv om han aldri ble dømt for det. Han konkurrerte helt fram til han var 40 år gammel og deltok i sitt siste OL under lekene i Sydney i 2000.

Diskosrekorden til Schult er én av de rekordene som har stått lengst i friidretten på herresiden.

Alekna, er for øvrig sønnen til Stasys Alekna, som lenge hadde det tredje lengste kastet i verden.

– Det er åpenbart at Alekna er et stort talent. Jeg tror både Kristjian Che og Daniel Ståhl har forsøkt å ta rekorden før, men du må ha litt flaks med at du er meldt på akkurat det og det stevnet, den dagen det er gode forhold, sier Børmarken.

– Jeg synes det er morsomt at en utøver, helt uten mistanker rundt seg, kan ta rekorden. Ellers har rekordene litt bismak. Når en rekord har vært uoppnåelig, men noen greier å ta den, vil det føre til en nivåheving på hele fjøla, tror treneren.