KRITISERER «DEBATTEN»: – EN SKJEV FRAMSTILLING

Norsk fredspolitikk og fredsengasjement var tema for NRKs «Debatten» tirsdag kveld. Tittelen på sendingen var «Fredsarbeid til besvær?».

I den anledning hadde programleder Fredrik Solvang hentet inn statsviter og professor Øyvind Østerud ved Universitetet i Oslo.

Østeruds rolle var tilsynelatende å redegjøre for hvorvidt Norges fredsengasjement siden 1990-tallet hadde vært vellykket eller mislykket.

Solvang presenterte et verdenskart over 23 land og områder med norsk fredsengasjement.

Solvang loset TV-seerne gjennom et utvalg norske fredsprosesser for å gi et inntrykk av resultatet etter mange år med norsk innsats og fredsengasjement.

Programlederen tok forbehold om at oversikten ikke var fullstendig, ettersom «Norges arbeid på dette feltet her foregår egentlig i fortrolighet».

Solvang oppsummerte seks kjente fredsprosesser med norsk engasjement, hvorav fire ble erklært som fiaskoer, én ble presentert som en «betinget suksess» og én ble omtalt som «rimelig vellykket».

Les også: Det er håpløst. Og vi gir oss ikke

– En skjev framstilling

Solvangs gjennomgang ble imidlertid irettesatt av både utenriksminister Espen Barth Eide og den pensjonerte diplomaten Kåre Aas. Sistnevnte har hatt tunge posisjoner som blant annet Norges ambassadør til USA, Israel og Afghanistan.

– Den konflikten dere ikke snakket om var jo Colombia. Det er jo faktisk en klassisk fredsavtale som kom på plass etter norsk innsats. Det er den største, ferskeste fredsavtalen. Den var ikke med på din oversikt, påpekte Eide i Debatten.

– Nei, jeg vet ikke hvorfor. Colombia glapp for oss, sa Solvang.

Litt senere i sendingen trakk eks-ambassadør Aas fram ytterligere to «norske» fredsprosesser som har vært suksessrike.

– Det er jo som utenriksministeren sier. Det kartet du viste, viste jo bare der vi ikke har lykkes. Men det er andre områder der vi har lykkes. I tillegg til Colombia er det for eksempel Nepal og Filippinene, sa Aas.

Colombia, Nepal og Filippinene var riktig nok merket rødt på Debattens kart over land hvor Norge har hatt et fredsengasjement, men ingen av landene ble nevnt i Solvangs oppsummering.

– Hva synes du om at Debatten unnlot å ta med Colombia, Nepal og Filippinene i denne presentasjonen av norske fredsprosesser, Kåre Aas?

– Framstillingen ble skjev i den forstand at NRK og programlederen var opptatt av, slik jeg opplevde det, å få fram hva som ikke hadde lykkes snarere enn å løfte fram hvor Norge faktisk har vært engasjert, inkludert det som har lykkes og vært av betydning for millioner av mennesker, sier Aas til Nettavisen.

Aas påpeker at norsk fredsdiplomati og forsoningsarbeid er i Norges egen interesse og er en del av norsk tradisjon og norsk realpolitikk. Han sier at en fredelig og stabil verden er viktig for Norge.

– Også der hvor partene ikke har oppnådd en endelig fredsavtale har Norge bidratt til resultater som humanitær tilgang og våpenhviler, sier han.

– Den andre biten er at mange land følger etter og vil gjøre det vi har holdt på med de siste tiårene. De ser at det er i deres egen interesse. Det gjelder for eksempel Tyskland, Irland, Tyrkia, Canada og Storbritannia sammen med en rekke land utenfor Vesten. De ser verdien i det arbeidet Norge gjør, og vil ta del i slikt arbeid selv, sier Aas.

Seks land og områder som Solvang trekker fram i Debatten:

1. Oslo-avtalen på 1990-tallet (fredsprosess mellom Israel og palestinerne). Professor Østerud og Solvangs konklusjon: Absolutt ikke fred i Midtøsten.
2. Sri Lanka Norge prøvde å tilrettelegge for en fredsprosess mellom 2000 og 2006. Konklusjon: Gikk riktig dårlig – førte ikke til noe fred mellom tamiltigrene og regjeringsstyrker, ble ikke fred før sistnevnte vant krigen.
3. Øst-Timor: Norge støttet fredsprosessen mellom Indonesia og Øst-Timor. Fredsprosessen var «rimelig vellykket».
4. Sudan og Sør-Sudan. Norge med Storbritannia og USA var pådrivere til å få til en fredsavtale: «rimelig vellykket løsrivelse» for Sør-Sudan, men etter dette en fiasko – en av de «mest fallerte stater i verden».
5. Guatemala: En fredsprosess på 1990-tallet. Ble en fredsløsning mellom opprørsgeriljaen og regjeringsstyrkene. Senere studier viser til at det var «mye desentralisert vold etterpå». Konklusjon: En «betinget suksess».
6. Afghanistan: Totalresultatet var en «fullstendig fiasko» da Taliban gjenerobret makten i august i 2021. Brukt titalls milliarder på hele den norske innsatsen. Men ikke norsk fredsmekling. «Strengt tatt ikke en fredsinnsats».

NRK-redaktør: – Et nyansert utvalg

Nyhetsredaktør i NRK, Knut Magnus Berge, mener Debatten presenterte et nyansert utvalg av fredsprosessene som Norge har vært engasjert i de siste tiårene.

– Jeg mener at vi har vist fram et mer nyansert bilde hvor vi også trekker fram ting som har vært vellykket. Sånn sett er jeg ikke enig i at vi bare har fokusert på det negative. Men vi er enige om at vi kunne ha omtalt Colombia, sier Berge til Nettavisen.

– Jeg tror alle forstår at vi ikke kunne gå gjennom alle prosesser. Disse seks prosessene var et utvalg med eksempler på fire prosesser som ikke var så gode og to prosesser som var rimelig bra, sier han.

– Alle de prosessene som du nevner (Colombia, Nepal, Filippinene red.anm.), ble omtalt i programmet. Og Fredrik sa selv at Colombia hadde vært naturlig å ta med, sier Berge.

Les også: Fyrte i «Debatten»: – Kom ingenting ut av Taliban-besøket

Henrik Urdal er direktør for Institutt for fredsforskning (Prio). Han sier at Colombia er det beste eksempelet på en vellykket fredsprosess.

– Det ville jeg synes var naturlig å ta opp, og særlig Colombia hvor det norske bidraget har vært såpass tydelig. Colombia-konflikten varte i 60 år og førte til flere hundre tusen drepte. Det er ikke gjort i en håndvending å løse slike konflikter, sier Urdal til Nettavisen.

– Burde NRK også tatt med Nepal og Filippinene i dette utvalget?

– Dette er i hvert fall relativt sett prosesser der man har hatt en viss suksess, sier Urdal.

– Man kan peke på mange prosesser som ikke har vært vellykket. Det er dermed ikke sagt at man ikke skal forsøke. Det er vanskelig å vite dette på forhånd. Men selvfølgelig må man ha en diskusjon i etterkant om hva som lykkes og ikke lykkes, sier Urdal.

– Bidrar til at dørene alltid er åpne for oss i Washington

Aas understreker at fredsdiplomati ikke er noe Norge gjør helt alene.

– Med Sudan og Sør-Sudan var det for eksempel denne troikaen bestående av USA, Storbritannia og Norge som jobbet sammen. Det er et viktig poeng, sier den tidligere diplomaten.

– Et annet viktig poeng er at mange av disse prosessene må sees innenfor en regional ramme, i den forstand hvordan naboland forholder seg til prosessene. Om en fredsprosess skal lykkes avhenger ofte av mange faktorer, ikke minst at naboland støtter opp, snarere enn å undergrave. Det er mye som skal klaffe, men det er vel verdt å jobbe for gitt de store gevinstene ved fred, sier Aas.

– Norges fredsdiplomati har i tillegg gitt oss et uvurderlig inntak hos våre viktigste allierte, som for eksempel USA og Storbritannia, sier han.

Aas var Norges ambassadør til Washington D.C. da Donald Trump satt som landets president.

– Jeg har jobbet mye med USA i veldig mange år. Når vi fra norsk side har møter med den amerikanske utenriksministeren, tror vi kanskje at vi skal diskutere Nato. Men det de begynner å snakke om er fredsprosesser, som i Midtøsten, med Taliban, i Colombia, Venezuela, på Afrikas horn og Filippinene, sier Aas.

– De etterspør våre vurderinger, særlig der hvor vi snakker med væpnede grupper eller myndigheter de ikke har kontakt med. De verdsetter Norge som en erfaren og operativ, fredsaktør og som kan være upartisk i møtet med vanskelige konflikter. Dette har vært tilfellet under skiftende amerikanske presidenter, også Trump, og også der hvor vi har ulike syn. Fredsarbeidet bidrar til at dørene er alltid åpne for oss i Washington. Da kan vi også ta opp andre viktige ting som også er i vår nasjonale interesse, sier han.